Leser på VG Nett i dag (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094626) at ettåringer har lengre arbeidsdager enn annen befolkning i Norge har lov til og at det har vært stemt i Stortinget over dette med negativt resultat. Finner det da på tide å dele mine tanker og refleksjoner over valgene vi alle gjør.
Historisk tilbakeblikk
Da jeg begynte i første klasse høsten 1972 var vi 24 forventningsfulle elever som møtte opp på Sortland Barneskole. Ingen av oss hadde gått i barnehage, vet jammen ikke om det fantes noen på Sortland da. Mange av oss hadde hatt noen timer i uka siste året før skolestart på Husmorstua der vi laget ting, ble lest for og var litt ute. Vi var vel alle mer eller mindre sosialt veltilpassa. Noen er natulig mer sjenert enn andre, slik var det også i min klasse. Alle hadde en språkutvikling som var stødig nok til at unger fra andre siden av sentrum også forsto det vi ville formidle. Enkelte fant det lettere å sitte i ro ved pulten enn andre. Jeg husker ennå godt Helge som syntes det var greit å gjemme seg under sandkassa bak i klasserommet for noen dager. Men han kom fram og fant sin plass i klasserommet.
Som sagt, ingen av oss hadde gått i barnehage, men vi hadde likevel fått utviklet oss gjennom lek slik som dagens pedagoger også mener er viktig for ungene. Vi møttes ute i gata for lek så snart forkosten var unnagjort. Der lekte vi, vi kranglet, var venner og uvenner, fant på “hyss” og lekte “indianer og hvit” til vi ble ropt inn, enten av mamma eller egen mage som skrek etter mat. De fleste ble rimelig robuste barn som tålte en trøkk, som lærte seg å rydde opp i fred og ufred. Ble utfordringene for store, så bar det inn til Mamma som trøstet og veiledet en stakkar før vi løp ut igjen. Aldri trengte min Mamma og spørre andre hvordan jeg fungerte i lek med andre barn….
Restanselister
Mitt inntrykk er at uansett hvor mye penger som bevilges til landets Barneventjenester og til alle BUPene (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), så blir det aldri penger nok til at behandlere og saksbehandlere klarer å kommer ajour med sine lister. I mine logiske tanker er dette en konsekvens av at tilsøkermassene stadig øker, noe som vel statistikker bekrefter? Hvorfor blir det slik at stadig flere trenger det offentlige Norges bistand for å klare seg i hverdagen sin?
Det moderne barnets hverdag
Ann anno 2011 blir fulgt til sin første dag i barnehagen kanskje allerede bare 10 måneder gammel og blir dermed tatt opp i den store offentlige familien. Når våren 2012 kommer er jeg så stor at jeg ikke kan sove noe mer enn en økt om dagen o barnehagen. Så når min Mamma (eller hvem det nå er som må hente meg) kommer så er jeg trøtt og sliten og hele garderobestunda er bare pyton for liten og stor. Min Mamma har hatt sin hektiske dag på jobb og syns det er vanskelig å være streng og bestemt når klokken er 16.20 og det er bare ett par timer igjen av min dag. Man er jo alle enige i at det er viktig at de timene blir all right siden det er vår familietid. Slik går dagene, ukene og året.
3 år gammel har jeg fått lov til å begynne med dans, det er det jo mange andre av ungene i barnehagen som gjøre. Som det litt stille og sjenerte barnet jeg er, så har jeg brukt tid hver morgen på å finne “min” plass i leken på avdelingen. Jeg observerer mye før jeg forsøker å finne mitt innpass. Dagen min består nå av mye voksenorganisert tid. Jeg får leke en stund, så skal jeg spise, så ut å leke, så inn å spise, så vente på å bli hentet. Etter en kjapp middag (eller kanskje til og med før den) så skal jeg på dans og/ eller turn. Slik går årene og jeg blir skolejente.
Som skolejente har jeg mine timer på SFO på både morgen og ettermiddag. Jeg er heldig å får leksehjelp der, slik at det ikke er mye å ta fatt i sammen med Mamma når jeg kommer hjem. Jeg kan se på Tv mens Mamma gjør slike ting som bare må gjøres i et hus. Deilige dager, med lite konflikter. Hvordan kan man havne i konflikt med noen man nesten ikke ser?
Plutselig er barneskolen over og ungdomsskolen er neste epoke. Jeg er ikke lenger så søt og elskelig som i barnehagen og småskolen. Jeg har fått egne meninger og driter vel jamt i hva de voksne mener. Mutter kan bare drite langt etter å bestemme noe over meg – det klarer jeg vel best sjøl? Dessuten maser Mutter no helt for jævlig. VIl vite hvor jeg er, hva jeg gjør og hvem jeg gjør det sammen med. Egentlig har jeg lyst til å si det til henne. Men alt jeg sier blir så big deal at det er best å droppe det. Syns det er best å være i fred på rommet mitt… Snakket litt med helsesøster på skolen etter at jeg ble ferska i skulk. Hu mener at det er best om hu henviser meg til BUP slik at jeg akn få hjelp til å sortere tankene mine. Teite Mutter er enig og skriver under på henvisningen. HAdde a ikke gjort det, så hadde vel helsesøster måttet meldt til barnevernet….
Karriærevalg
Hva er karriære? Egentlig et snobbeord ser jeg nå. For hvem gjøre vel karriære ut av å passe andres barn eller reparere en bil? Kanskje det blir mer riktig å reflektere litt over livsvalg?
I en del sosiale settinger har man blitt stående og snakke meg foreldre med baby. Noen av disse har hatt nedtelling på dagene som gjenstår til de “endelig” skal på jobb igjen etter et snaut år hjemme. Hvilken karriære eller jobb er vel viktigere enn å være sammen med barnet ditt? Lære å kjenne barnet ditt? Lære å sette grenser for barnet og ditt og ha overskudd til å stå i dem? Det er jo et uomtvistelig faktum at også barn, slik som alle voksne, trenger grenser. Og det er ikke lett å stå i dem når både foreldre og barn er utslitt etter dagens oppgaver og gjøremål.
Ved å være “bare” hjemmeværende til barnet nærmer seg skolealder har du sett settt barnet ditt i ulke faser av personlighetsutviklingen og dermed begynt å lære hva akkurat ditt barn trenger av individuelle grenser og tilpasninger. Du har lært å snakke med akkurat det barnet og har dermed lagt ett godt grunnlag for hvordan dere skal samhandle senere i deres felles liv.
Sosialpolitikk
Med kvinnefrigjøringen på 70- tallet kom det sosialøkonomiske endringer. Vi gikk fra å være en-inntekst husholdninger til å være avhengig av to inntekter for å holde adekvat hus og hjem i drift. Med økt inntekt øker jo også mulighetene for å ta betalt for varer og tjenester. Hvordan skal man i dag kunne tilby reelt valg i forhold til om barn og foreldre skal ha lengre tid sammen?
Noen tanker og refleksjoner har jeg rundt dette også må vite.
- Sosial oppgradering av yrkesvalget “hjemmeværende”.
- Behold kontantstøtta. Gi den gjerne nytt navn og knytt den til om det finnes ordinær lønnsinntekt på begge foreldre (og ikke om de benytter barnehage med statsstøtte)
- Behovsprøv barnetrygden. Ikke alle har samme behov for denne ytelsen og for mange går den rett inn på barnets konto.
- Gi full opptjening til pensjon med gjennomsnittlig bergningsgrunnlag
- Ta bort subsidiene til barnehagene og la dem følge barnet direkte. Der mor er hjemme med 4 åringen sin får hun subsidiene til inntekt og opptjening av pensjon.
- De plassene i barnehagene som etterhvert vil bli frigjorte gjøres om til lekegrupper eller lignende der foreldre og barn kan tilbringe noen timer sammen noen formiddager i uke. Gjennom dette får barnet det “riktige” pedagogiske tilbudet og foreldrene får voksenkontakt.
Oppsummering
At foreldre og deres kompetanse er ulik er jo noe alle vet. For enkelte barn kan det være viktig å ha ett pedagogisk tilbud. Men jeg mener at vi bør gå ut i fra at alle foreldre er kompetente nok til å oppdra sine egne barn, gi dem de utfordringer og mestringer som det trenger. Kan vi ikke ha et slikt utgangspunkt, så får heller Staten evaluere oss ved 13 årsalderen og sterilisere dem av oss som de ikke anser begynnende kompetent nok.
Mine tanker og refleksjoner er her veldig forkortet. Jeg innehar en del jobberfaring som jeg har benyttet meg av når jeg har laget eksemplene og der er mange flere å ta av.
Til dere som kjenner meg igjen som kollega i forskjellige barnehager, så bøyer jeg meg ydmykt i støvet for jobben dere gjør. Jeg hadde mine beste år (så langt) som yrkesaktiv i en barnehage i Hamar og ville så absolutt ha hatt et eget barn der. Men ikke fra baby av. Kanskje som 4 åring….
Til deg Jens
Jens, du må ha verdens beste jobb som har mulighet til å ta valg som er viktige og riktige for både samtiden og framtiden. Men det er ikke alltid at jeg er helt enig med deg i de valgene som blir tatt. Jeg syns det er ille, på både barnas og foreldrenes vegne, at dere ikke klarer å innføre en maxtid pr dag for barn i barnehage. Samtidig sitter man og vet at enkelte fagorganisasjoner og utvalg jobber for en 6 timers dag for voksne. Så også at hun venninna di, Kristin, hadde sagt at det ikke var så farlig med lange dager for ettåringene siden de sov flere ganger om dagen. Men slik er ikke den virkelige verden. Foreldrene er barnehagens kjøpere av tjenesten og har derfor litt “kunden har alltid rett”. Og når foreldrene ikke vil at barnet skal sove flere ganger fordi at det da blir vanskelig til kvelden, så må man som ansatt følge dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar