Maxtid i barnehagen eller ikke, eller ett spørsmål om alle skal i barnehage uansett?

 

Leser på VG Nett i dag (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094626) at ettåringer har lengre arbeidsdager enn annen befolkning i Norge har lov til og at det har vært stemt i Stortinget over dette med negativt resultat. Finner det da på tide å dele mine tanker og refleksjoner over valgene vi alle gjør.

Historisk tilbakeblikk

Da jeg begynte i første klasse høsten 1972 var vi 24 forventningsfulle elever som møtte opp på Sortland Barneskole. Ingen av oss hadde gått i barnehage, vet jammen ikke om det fantes noen på Sortland da. Mange av oss hadde hatt noen timer i uka siste året før skolestart på Husmorstua der vi laget ting, ble lest for og var litt ute. Vi var vel alle mer eller mindre sosialt veltilpassa. Noen er natulig mer sjenert enn andre, slik var det også i min klasse. Alle hadde en språkutvikling som var stødig nok til at unger fra andre siden av sentrum også forsto det vi ville formidle. Enkelte fant det lettere å sitte i ro ved pulten enn andre. Jeg husker ennå godt Helge som syntes det var greit å gjemme seg under sandkassa bak i klasserommet for noen dager. Men han kom fram og fant sin plass i klasserommet.

Som sagt, ingen av oss hadde gått i barnehage, men vi hadde likevel fått utviklet oss gjennom lek slik som dagens pedagoger også mener er viktig for ungene. Vi møttes ute i gata for lek så snart forkosten var unnagjort. Der lekte vi, vi kranglet, var venner og uvenner, fant på “hyss” og lekte “indianer og hvit” til vi ble ropt inn, enten av mamma eller egen mage som skrek etter mat. De fleste ble rimelig robuste barn som tålte en trøkk, som lærte seg å rydde opp i fred og ufred. Ble utfordringene for store, så bar det inn til Mamma som trøstet og veiledet en stakkar før vi løp ut igjen. Aldri trengte min Mamma og spørre andre hvordan jeg fungerte i lek med andre barn….

Restanselister

Mitt inntrykk er at uansett hvor mye penger som bevilges til landets Barneventjenester og til alle BUPene (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), så blir det aldri penger nok til at behandlere og saksbehandlere klarer å kommer ajour med sine lister. I mine logiske tanker er dette en konsekvens av at tilsøkermassene stadig øker, noe som vel statistikker bekrefter? Hvorfor blir det slik at stadig flere trenger det offentlige Norges bistand for å klare seg i hverdagen sin?

Det moderne barnets hverdag

Ann anno 2011 blir fulgt til sin første dag i barnehagen kanskje allerede bare 10 måneder gammel og blir dermed tatt opp i den store offentlige familien. Når våren 2012 kommer er jeg så stor at jeg ikke kan sove noe mer enn en økt om dagen o barnehagen. Så når min Mamma (eller hvem det nå er som må hente meg) kommer så er jeg trøtt og sliten og hele garderobestunda er bare pyton for liten og stor. Min Mamma har hatt sin hektiske dag på jobb og syns det er vanskelig å være streng og bestemt når klokken er 16.20 og det er bare ett par timer igjen av min dag. Man er jo alle enige i at det er viktig at de timene blir all right siden det er vår familietid. Slik går dagene, ukene og året.

3 år gammel har jeg fått lov til å begynne med dans, det er det jo mange andre av ungene i barnehagen som gjøre. Som det litt stille og sjenerte barnet jeg er, så har jeg brukt tid hver morgen på å finne “min” plass i leken på avdelingen. Jeg observerer mye før jeg forsøker å finne mitt innpass. Dagen min består nå av mye voksenorganisert tid. Jeg får leke en stund, så skal jeg spise, så ut å leke, så inn å spise, så vente på å bli hentet. Etter en kjapp middag (eller kanskje til og med før den) så skal jeg på dans og/ eller turn. Slik går årene og jeg blir skolejente.

Som skolejente har jeg mine timer på SFO på både morgen og ettermiddag. Jeg er heldig å får leksehjelp der, slik at det ikke er mye å ta fatt i sammen med Mamma når jeg kommer hjem. Jeg kan se på Tv mens Mamma gjør slike ting som bare må gjøres i et hus. Deilige dager, med lite konflikter. Hvordan kan man havne i konflikt med noen man nesten ikke ser?

Plutselig er barneskolen over og ungdomsskolen er neste epoke. Jeg er ikke lenger så søt og elskelig som i barnehagen og småskolen. Jeg har fått egne meninger og driter vel jamt i hva de voksne mener. Mutter kan bare drite langt etter å bestemme noe over meg – det klarer jeg vel best sjøl? Dessuten maser Mutter no helt for jævlig. VIl vite hvor jeg er, hva jeg gjør og hvem jeg gjør det sammen med. Egentlig har jeg lyst til å si det til henne. Men alt jeg sier blir så big deal at det er best å droppe det. Syns det er best å være i fred på rommet mitt… Snakket litt med helsesøster på skolen etter at jeg ble ferska i skulk. Hu mener at det er best om hu henviser meg til BUP slik at jeg akn få hjelp til å sortere tankene mine. Teite Mutter er enig og skriver under på henvisningen. HAdde a ikke gjort det, så hadde vel helsesøster måttet meldt til barnevernet….

Karriærevalg

Hva er karriære? Egentlig et snobbeord ser jeg nå. For hvem gjøre vel karriære ut av å passe andres barn eller reparere en bil? Kanskje det blir mer riktig å reflektere litt over livsvalg?

I en del sosiale settinger har man blitt stående og snakke meg foreldre med baby. Noen av disse har hatt nedtelling på dagene som gjenstår til de “endelig” skal på jobb igjen etter et snaut år hjemme. Hvilken karriære eller jobb er vel viktigere enn å være sammen med barnet ditt? Lære å kjenne barnet ditt? Lære å sette grenser for barnet og ditt og ha overskudd til å stå i dem? Det er jo et uomtvistelig faktum at også barn, slik som alle voksne, trenger grenser. Og det er ikke lett å stå i dem når både foreldre og barn er utslitt etter dagens oppgaver og gjøremål.

Ved å være “bare” hjemmeværende til barnet nærmer seg skolealder har du sett settt barnet ditt i ulke faser av personlighetsutviklingen og dermed begynt å lære hva akkurat ditt barn trenger av individuelle grenser og tilpasninger. Du har lært å snakke med akkurat det barnet og har dermed lagt ett godt grunnlag for hvordan dere skal samhandle senere i deres felles liv.

Sosialpolitikk

Med kvinnefrigjøringen på 70- tallet kom det sosialøkonomiske endringer. Vi gikk fra å være en-inntekst husholdninger til å være avhengig av to inntekter for å holde adekvat hus og hjem i drift. Med økt inntekt øker jo også mulighetene for å ta betalt for varer og tjenester. Hvordan skal man i dag kunne tilby reelt valg i forhold til om barn og foreldre skal ha lengre tid sammen?

Noen tanker og refleksjoner har jeg rundt dette også må vite.

• Sosial oppgradering av yrkesvalget “hjemmeværende”.
• Behold kontantstøtta. Gi den gjerne nytt navn og knytt den til om det finnes ordinær lønnsinntekt på begge foreldre (og ikke om de benytter barnehage med statsstøtte)
• Behovsprøv barnetrygden. Ikke alle har samme behov for denne ytelsen og for mange går den rett inn på barnets konto.
• Gi full opptjening til pensjon med gjennomsnittlig bergningsgrunnlag
• Ta bort subsidiene til barnehagene og la dem følge barnet direkte. Der mor er hjemme med 4 åringen sin får hun subsidiene til inntekt og opptjening av pensjon.
• De plassene i barnehagene som etterhvert vil bli frigjorte gjøres om til lekegrupper eller lignende der foreldre og barn kan tilbringe noen timer sammen noen formiddager i uke. Gjennom dette får barnet det “riktige” pedagogiske tilbudet og foreldrene får voksenkontakt.

Oppsummering

At foreldre og deres kompetanse er ulik er jo noe alle vet. For enkelte barn kan det være viktig å ha ett pedagogisk tilbud. Men jeg mener at vi bør gå ut i fra at alle foreldre er kompetente nok til å oppdra sine egne barn, gi dem de utfordringer og mestringer som det trenger. Kan vi ikke ha et slikt utgangspunkt, så får heller Staten evaluere oss ved 13 årsalderen og sterilisere dem av oss som de ikke anser begynnende kompetent nok.

Mine tanker og refleksjoner er her veldig forkortet. Jeg innehar en del jobberfaring som jeg har benyttet meg av når jeg har laget eksemplene og der er mange flere å ta av.

Til dere som kjenner meg igjen som kollega i forskjellige barnehager, så bøyer jeg meg ydmykt i støvet for jobben dere gjør. Jeg hadde mine beste år (så langt) som yrkesaktiv i en barnehage i Hamar og ville så absolutt ha hatt et eget barn der. Men ikke fra baby av. Kanskje som 4 åring….

 

 

 

 

Til deg Jens

Jens, du må ha verdens beste jobb som har mulighet til å ta valg som er viktige og riktige for både samtiden og framtiden. Men det er ikke alltid at jeg er helt enig med deg i de valgene som blir tatt. Jeg syns det er ille, på både barnas og foreldrenes vegne, at dere ikke klarer å innføre en maxtid pr dag for barn i barnehage. Samtidig sitter man og vet at enkelte fagorganisasjoner og utvalg jobber for en 6 timers dag for voksne. Så også at hun venninna di, Kristin, hadde sagt at det ikke var så farlig med lange dager for ettåringene siden de sov flere ganger om dagen. Men slik er ikke den virkelige verden. Foreldrene er barnehagens kjøpere av tjenesten og har derfor litt “kunden har alltid rett”. Og når foreldrene ikke vil at barnet skal sove flere ganger fordi at det da blir vanskelig til kvelden, så må man som ansatt følge dette.

Jeg er så sinna!!!!

 

Det må være noe galt, enten med meg eller systemet Norge! Det jeg vil klage på nå er strømmen vår. Tror Gubben og jeg har brukt mindre strøm siste kvartal i 2010 enn i 2009, men vi får likevel høyere regning….

Kraftselskapene skylder på lite nedbør og nedtappa magasiner. Skulle være forbudt å selge ut så mye strøm at magasinene kommer under ett minstemål. Blir jo hver vinter slik at vinteren nesten kommer som julekvelden på kjerringa når kraftselskapene skal forklare seg. Vi, Hvermansen og jeg, vet jo at vinteren kommer. Derfor har de som har mulighet til å fyre med ved skaffet seg dette. At ikke de som står for disponeringen av våre felles vannmasser klarer å tenke slik er for meg uforståelig. Men så er jo bare jeg lille meg.

Når man atpåtil får vite via media (TV2 Nyhetene) at Staten og kommunene i fjor tjente 51 milliarder på våre strømregninger og ennå ikke mener at det er over alle proposjoner, så kjenner jeg at jeg fyrer helt ned i skosålene. 51 milliarder blir i snitt 10.390 kroner pr innbygger bosatt i landet pr 1.oktober. Det er pinadø en hel del penger. Skjønner jo at ikke alle de avgiftene kommer fra enkelt individer, bedrifter har jo sin del. Men hvem betaler deres regning? Jepp, det er du og jeg det…. Er det privat sektor, så legges prisene på og er det offentlig sektor så økes skattene. Så åkkesom er det vi som sitter med regningen……

Det som stat og kommune tar inn i skatter og avgifter på strøm er 70% av regningen min. Det vil si at det er igjen 30% til selve strømmen, kraftlinjene og utbytte til selskapene, som herover forøvrig er av den romslige sorten.

“I Finansdepartementet viser de til at det er fri prissetting, og at det er lite de kan gjøre med det. Men når vinteren blir tørr og kald som nå, kunne ikke Staten da sette ned avgiftene en periode.

– For dette er vel en uventet ekstrainntekt for staten?

– Jeg er ikke enig i det. For nå vi kjøper mer strøm, kjøper vi mindre  av andre varer. Så momsinntektene blir det samme, sier statssekretær Roger Schjerva (SV) til TV 2 Nyhetene. “

.

Jeg setter inn et sitat fra TV2 sidene sakset 07.01.10. Der er det en vel utdannet mann som min gamle bestemor ville sagt, med årene på baken som svarer på en platt og heller dårlig måte. Denne mannen sitter som statssekretær i Finansdept. Det han ikke tar med i sin logiske tankerekke er at “de varene vi kjøper mindre av” ofte er varer som vi kan velge om vi vil ha – eller trenger å ha. Strømmen får vi gjort pokker så lite med!! Mange norske boliger er bygget uten noe alternativ til elektrisk oppvarming og da er det få valgmuligheter.

Vi, Gubben og jeg, investerte i varmepumpe for 5 år siden. Det var luft til luft systemet. Den gangen sparte vi inn litt på oppvarmingsutgiftene og brukte stort sett bare pumpa til oppvarming. Men ikke de siste årene. Hver dag fyres det opp 3-4 IKEA poser med ved her i stua, pumpa sørger bare for komfortvarme på morgenen. Likevel øker innbetalingene våre til vår kraftleverandør. Hva pokker skal man gjøre??

Nei, få opp master der det trenges. Sett gjerne opp ett par tre vindmøller på åkeren min. Innse at samfunnet, folk og bedrift trenger tilgang til kraft til en akseptabel pris. Innfør to-pris system slik at alle får et antall kilowatt timer til selvkost, slik at de overlever vinteren også økonomisk. Så kan vi ha en beskatning tilnærmet dagens på luksusforbruket. La forbrukerne slippe å stå med hatten i handa på NAV og be om hjelp – for vi vet jo alle at NAV har mer enn nok å gjøre uten strømregningene våre….

Ryddedag

Jeg har ryddedag i dag. Og da er det ike hus og hjem som ryddes, men søppelmailen på online kontoen vår.

Jeg må jo ha vært utrolig snill det året som har gått. For det finnes ikke noen grenser for alt vi ligger an til å vinne. Maria har en Samsung mobiltelefon klar til meg. Mens Hanne Svendsen sier at jeg er med i finalen om tre (3) flatkjermer til hjemmet. Alt dette er helt gratis og alldeles uforpliktende. Hvor heldig er ikke jeg......

Tenkte jeg skulle respondere på mailene og forsterke mine aksjer i kampen om mobil og flatskjerm.
Jeg flytter først meldingen fra søppelpost og til innpost slik at jeg får åpnet den. Der er det reklame for VIP Ocean. Der jeg skla jeg svare på noen spørsmål, som er så enkle at selv en blondine, fake eller ekte, kan svare på de. Deretter blir jeg tatt til en side som ber meg om å betale omkostninger (via Visa) for å få en telefon til verdi 638 eller noe slikt. Da tenkte jeg at det var ikke SÅ himla nøye med en ny telefon..... Tro om det er mange andre som tenker likt? At vi dropper hele greia når de vil ha tilgang til kortet mitt. Om de virkelig var ute etter å være snill med meg, så hadde de kunne sendt den i oppkrav....

Så til tilbudet fra Hanne. Der er jeg en av ti som deltar i konkurransen om tre skjermer, to på 26" og en på 42" fra ærverdige Panasonic. Nok noen spørsmål, ikke verre enn at IMDB.com kan hjelpe meg. Det dreier seg selvsagt om film og roller. Jeg svarer. Må så registrere meg med navn, alder og adresse. Jeg må innrømme at jeg faket telefonnummer. Gidder ikke å ha selgere på tråden i hytt og gevær. Forsøkte meg først med nr 12345678, men fikk beskjed om at det ikke var riktig utfylt. La inn ett nummer som jeg ikke fikk treff på hos 1881.no, og ble herved påmeldt konkurransen. Så nå gjenstår det bare å rydde plass i stue og soverom mens jeg venter på at Posten skal komme med hentelapper til meg. Får sette Gubben i gang med å trekke antenneledning inn på soverommet....

Får hive meg rundt nå, har visst litt mye og gjøre..

210 trafikkdøde i 2010 og andre unødvendige dødsfall i Norge.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10028619Jammen lenge siden jeg har tenkt noe høyt og i full offentlighet. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har tenkt siden sist.....

Forresten, godt nyttår verden!

Når ett nytt år åpenbarer seg brukes det ressurser på å lage statistikk over året som har gått. En av statistikkene jeg har hengt meg litt opp i nå er den som viser antall trafikkdrepte i 2010. 210 mennesker der gruppen 19-25 år er overrepresentert er for mange. Alt for mange!!! Vi ble i dag oppfordret til å ikke kjøre i rusa tilstand, bruke bilbeltet og senke farten. Alle tiltak er veldig fornuftige. Jeg unner ingen å miste noen av sine nære og kjære i trafikkulykker.

Men jeg unner heller ingen det å miste noen av sine nære som kunne vært reddet, uansett årsak. Jeg kunne godt tenkt meg til å se en statistikk som bygger sine tall på de som ikke overlever å vente i helsekøer. Og da kanskje sett hva de dør av. Jeg tenker, og det er bare i mitt hode, at det finnes sjeler rundt omkring i vårt langstrakte land som ikke får den behandlingen de har krav på i tide. Noen dør av sykdommen, fysisk eller psykisk sykdom. Andre dør kanskje for egen hånd fordi de ikke orker leve med smerter og utsikter til en langsom død.

Jeg har i hele mitt voksne liv ansett meg selv som en sosialist og hatt stor tro på at solidaritet mellom mennesker og grupper er viktig og riktig. Men det er vanskelig å se at solidariteten virker så lenge vi bor i ett av verdens rikeste land, men ikke har råd til å behandle mennesker så snart en tilstand oppstår. Vi har heller ikke råd til å bruke det beste av medisiner til den enkelte. Akkurat den påstanden kan jeg dessverre ikke faglig begrunne, men det er blitt meg fortalt at det for eksempel finnes en medisin mot Multipel Sklerose som gis til behandling til svenske MS pasienter, men som ansees som for dyr til norske pasienter.

Vi bor i ett av verdens rikeste land, men likevel blir det oppdaget flere tilfeller av muggsopp på isolatet på Radiumshospitalet (Lørdagsmagasinet TV2 01.01.11). Mugg sopp som kan være årsak til flere plutselige dødsfall der.

Vi bor i ett av verdens rikeste land, men har en veistandard som er av den dårligste kvaliteten i Europa. I 2010 ble det hevdet at ved å endre måten hele veiprosjektene ble styrt og gjennomført på , så kunne vi bygge mer veg for mindre kroner. Jeg har ennå ikke sett at noen av de som sitter med myndighet i landet har grepet fatt i den påstanden og sagt at dette er noe vi må gjøre noe med.... Bedre veger vil jo mest sannsynlig føre til færre trafikkdøde....

Vi bor i ett av verdens rikeste land og kjører i en av Europas dårligste bilparker. Men likevel legger vi på avgiftene slik at det å klare å skaffe seg en bedre bil som forurenser mindre blir en økonomisk utfordring som blir vanskelig å klare. Og fordi vi bor i dette langstrakte, vakre landet så er mange av oss avhengig av å ha bil for å kunne bidra til fellesskapet og være produktive.

Vi bor i ett av verdens rikeste land, men likevel må jeg sitte å se på TV at eldre mennesker, noens nære og kjære, ikke får den sykehjemsplassen de ønsker seg. De har lagt grunnlaget for at nettopp jeg skal få bo i ett av verdens rikeste land, men får ikke respekten de har krav på igjen for innsatsen sin. Noen av de vi ser på TV sloss og forsaket noe en gang for at vi skulle få beholde vår frihet.... men får ikke frihet til å velge hvordan de vil ha det i siste del av livet sitt.....

Jeg oppdaget nå at jeg kunne forsette slik i det uendelige, men får vel forsøke å stoppe før disse tankene tar fokuset helt bort fra paradokset over unødvendige dødsfall i landet vårt.

Det finnes mange fine ordtak og munnhell som ofte kan både gi en forklaring på at ting er som de er og som kan veilede en i livet. Et ordtak som faller inn i hodet mitt når jeg sitter her og mener ting om ting som jeg kanskje ikke har den største forutsetning for å mene noe om er det " å spare seg til fant". De tmå jo bety at man velger å ikke bruke de skillingene som skal til for å opprettholde en status som for eksempel betale det det koster når det koster, men velger å legge dem på kistebunnen istedet. Moralen i ordtaket må jo være at alt kommer med "renter", forfallet like mye som skillingen. Og det er når renta på neglisjeringen er større enn renta på skillingen at man SPARER SEG TIL FANT!!

Vi har lagt jula bak oss og noen har vel sett på Disneys "A Christmas Carol" om stakkars herr Scrooge som sparer seg rake vegen "Down there" - la det ikke gå samme vegen med ett av verdens riksete land!